Robert Oppenheimer – Store norske leksikon (2024)

Robert Oppenheimer var professor ved University of California, Berkeley og California Institute of Technology, Pasadena (kombinert stilling) i perioden 1929–1947. Han organiserte i 1942 Los Alamos National Laboratory som en avdeling av University of California, og i 1943–1945 var han vitenskapelig direktør for dette.

I perioden 1946–1952 var han formann for Atomic Energy Commissions (AEC) rådgivende komité for vitenskapelige spørsmål. I 1947–1967 var han direktør for Institute for Advanced Study ved Princeton University.

Oppenheimer ble tidlig kjent for arbeider i teoretisk atom- og kjernefysikk, som han blant annet hadde studert hos Ernest Rutherford i Cambridge og Max Born i Göttingen. Sammen med Born utviklet han en metode til å regne ut energinivåer i molekyler, en metode som i dag er kjent i kjemi som Born-Oppenheimer-separasjonen.

Han gav en kvantemekanisk beskrivelse av pardannelsesprosessen, viste at elektronene ikke kunne inngå i atomkjernene, forutsa allerede i 1930 eksistensen av antiprotonet, en partikkel som først ble påvist eksperimentelt i 1955, og gav en rekke andre bidrag til elektromagnetisk feltteori.

Oppenheimer gjorde seg spesielt bemerket som lærer. Han var den første som underviste systematisk i kvantemekanikk i USA, og storparten av de amerikanske fysikerne som deltok i utviklingen av den teoretiske fysikk fra 1930 og utover, hadde studert hos Oppenheimer i California. I den perioden han var ved Institute for Advanced Study var dette et sentrum for teoretisk fysikk.

Som direktør ved Los Alamos fikk Oppenheimer hovedansvaret for utviklingen av fisjonsbomben. Dette prosjektet var høyst multidisiplinært og krevde at Oppenheimer fremviste en grundig og praktisk tilnærming innenfor felt som fysikk, kjemi, ingeniørvitenskap, og metallurgi – en oppgave Oppenheimer innen kort tid mestret godt, ifølge direktøren for Manhattan prosjektet, Leslie Groves.

Etter andre verdenskrig engasjerte han seg sterkt i arbeidet for utnyttelsen av kjerneenergi for fredelige formål, og for fundamental forskning innen kjernefysikk og elementærpartikkelfysikk. Han deltok i arbeidet for internasjonal kontroll av kjerneenergi. Oppenheimer viste liten entusiasme for prosjektet om å utvikle hydrogenbomben, og han utarbeidet et forslag som skulle begrense dens bruk.

I 1952 trakk han seg tilbake som formann for AECs rådgivende komité, men fortsatte som konsulent for AEC inntil han i 1954 ble nektet adgang til hemmelige dokumenter om kjernefysisk forskning. Deretter anklaget Senatets granskningskomité ham for å ha samarbeidet med kommunister før og i begynnelsen av andre verdenskrig. Ifølge anklagen skulle han ha gitt vitenskapelige opplysninger til Sovjetunionen og ha motarbeidet hydrogenbombeprosjektet også etter at president Truman hadde bestemt at det skulle settes i gang.

Oppenheimer fikk valget mellom å trekke seg tilbake som konsulent eller å underkaste seg offentlig granskning. Han valgte det siste. Det ble vist at han før krigen hadde hatt omgang med kommunistvennlige personer, men for øvrig ble det ikke ført bevis for anklagene. Likevel ble han fratatt sin kontrakt med AEC.

Oppenheimer-saken vakte stor oppmerksomhet, og AEC offentliggjorde derfor alle saksdokumentene. Han ble senere rehabilitert av president John F. Kennedy.